Hvorfor kan ikke jeg når du kan?

Jeg synes det er kjipt.
Alle de andre sover oppe, jeg må sove nede! Alene. I gangen.
Joà, senga er fin og ny og med deilig teppe og jeg får med alle lekene mine - men hvorfor kan ikke jeg også sove oppe da? Prøver å si det hver natt jeg, nå har de sluttet å sove ved siden av, fattern bare kommer ned og sier at Stille, vi er her, nå skal du sove.
Utrolig vanskelig å fatte dette for lille meg.
Men ellers blir jeg jo bare mer og mer aktiv, hopper og spretter og drar ned ting og koser meg helt fortreffelig.
Har hatt masse besøk i det siste også og vært på jobb!
Mandag var jeg med mutter på jobb, og da var jeg eksemplarisk -var nemlig helt utslitt etter først å krangle på natta om hvor jeg skal sove, og så krangle i bilen om hvor jeg skal sitte der. Slitsomt at jeg har mitt eget syn på saken, og at disse tobente ikke er enige.
Bestemor Lis, og hennes barnebarn Johanne var innom på kvelden, hyggelig. Naboene ser jeg stadig, masse pene jenter på to føtter som synes jeg er kjempesøt.
Tirsdag ble jeg med pappa på et møte uti Lier, der jeg også fikk leke med to store gordonsetter-damer. Jeg ble litt liten, men er ikke redd for noen.
I dag har jeg bare vært hjemme og ute i hagen med Mette og Muttern og nabohund Frøya en tur. Hun løper etter pinner, jeg har nok med å utforske henne og løv og jord og alt som kan spises eller tygges på.
"Du er helt matvrak du" sier alle til meg. Klart det, jeg løper ut på kjøkkenet når noen holder på der og har ikke ro i valperompen til å sitte stille lenge når matfatet skal serveres til meg nei.
I går beit jeg et stort hull i leppa til fattern også, det var ikke med mening men jeg er hva vi kan kalle "hardhendt kjærlig".
Det er mye jeg vil som jeg får nei til, men muttern mener likevel jeg er kraftig bortskjemt. Ikke forstår jeg det.
Snø var fint om det ikke var så vått......