Javel da masa!

Er det meg du maser på?

Muttern kommer seint fra jobben, sånn litt stressa med masse bæreposer og dermed- er døra ut åpen. "Du kommet hit, " sier Mutter. Hvem? Jeg? Jeg er jo blitt døv, det skjedde da jeg gikk over dørstokken. En helt automatisk refleks.

"Kom da Chaos", med litt mer sånn oppgitt stemme, oppi alt rotet med poser og matvarer og aviser og veske og slikt.

Men jeg? Jeg har tenkt meg på besøk til hun søte nabodama på fire poter som bor to hus bortenfor. Og veien dit er gjennom hagen til nabo-Frøya, og så gjennom en grind. Noen ganger er damen ute, eller så er hun inne- og da kommer jeg tilbake til Mutter når hun bare har vett på seg til å riste på godteboksen. Etter å ha snust og tisset litt så klart. Ting tar tid, og det er som om Mutter ikke har den tiden på denne tiden av døgnet.

Til slutt roper hun høyt- og ergerlig - med sinnastemmen mens godteboksen blir filleristet så det høres over hele nabolaget":"Kooooooooooommmm da Chaaaaaoosss....." Da kommer jeg, om ikke nabodama var ute. Og så setter jeg rompa på plenen, skakker på hodet og bare ser på henne. "Ja, kom hit da". Tja- hvorfor det? Da må jeg jo inn- det vet jeg godt. Og noen ganger passer det ikke meg å gå inn igjen. Litt avhengig av humøret rister Mutter på hodet og begynner å le av meg, eller så legger hun inn 7-milssteg og er ved siden av meg før jeg får tenkt ordet godteri eller fanteri. Og så blir jeg dratt inn i huset.

Det er sånne små greier Mutter og jeg har gående dette- og egentlig handler det om hvem som er mest Sjef. Tror det er viktig for Mutter å være mer sjef enn meg. Mennesker er rarere enn dyr.